Fødselen!

Det har tatt litt tid før jeg har fått skrevet dette innlegget, delvis fordi jeg nå har fulltidsjobb som vandrende mat og delvis fordi det er vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive alle opplevelsene. Alt fra det verste til det beste jeg har opplevd i mitt liv, skjedde i løpet av noen timer. Det var helt jæ****, et smerteh******* og - i det jeg så han - helt ubeskrivelig fantastisk bra!

Jeg kom på sykehuset i Tønsberg på morgenen 14.07 for en ekstra-undersøkelse på grunn av en feil med morkaka, og fikk da beskjed om at jeg måtte rett ned på fødeavdelinga og bli satt i gang. Det ble satt inn ballong-kateter. Det skal ligge og "irritere" livmorhalsen så det modnes. Om den ikke detter ut av seg selv innen 24 timer, blir den tatt ut og man må prøve andre metoder. Etter 24 timer hadde den fortsatt ikke dette ut, men legen ble litt forsinka og 5 min før han kom datt den ut av seg selv. Det var modnet litt til, men jeg fikk satt inn en hormontablett så det skulle gå litt fortere. Jeg merket med en gang at riene ble sterkere, men så dabbet det av litt, så 4 timer senere fikk jeg en hormontablett til. Da tok det ikke lange tida før jeg ble flyttet inn på fødestua med 3 cm åpning og effektive rier. Det var rundt kl åtte på kvelden. Lille gullet hadde veldig lav puls fordi han ikke tålte riene mine, så jeg måtte være under konstant overvåkning og kunne derfor ikke bevege meg (måtte ligge i senga på sida - den verste stillinga for meg - riene var vondere da). Planen min var før fødselen at jeg ikke skulle ta noe smertestillende, men at jeg skulle bruke gymball, badekar og bytte mye på stillinger. Jeg kunne da ikke bruke noen av de metodene, med unntak av en halvtimes tid da jeg fikk lov til å bevege meg litt mer og prøve å spise litt. Jeg kunne fortsatt ikke bruke badekar, men jeg brukte gymballen og merket STOR forskjell! Da gikk det faktisk ann å ha en normal samtale med meg uten å bli klappa til... 

Jeg fikk etter hvert klyster og riene kom litt tettere. I ett-to-tida hadde jeg 5 cm åpning og de tok da vannet. Etter det hadde jeg INGEN pauser mellom riene - resten av fødselen var som én jæ*** lang rie! Jeg hadde også veldig kraftige rier og både jeg og lillegutt mistet pulsen helt flere ganger. Jeg merket etterhvert at jeg holdt på å kollapse og ba om lystgass. Den hadde ingen effekt på meg så jeg fikk epidural. 

I det jordmoren sa at det var 7 cm åpning, kom pressriene og et par min senere, kl. 04.35, var han ute. Epiduralen hadde nettopp blitt satt så den rakk aldri å fungere.

Først så jeg magen min bare "dette" og bli flat igjen - helt sjukt syn egentlig, - samtidig som jeg kjente en veldig lettelses-følelse og alle smerter var borte. Deretter hørte jeg et lite skrik før jeg for første gang så min nydelige lille sønn!

Han ble lagt på brystet mitt og de siste 9 månedene og til og med de siste timene, var glemt. Noen minutter tidligere hadde jeg sagt at jeg aldri ville gjøre det her igjen, at jeg ville dø, at jeg ville ofret hva som helst for å slippe smertene. Jeg hadde slått til min kjære, hylt og brølt så man skulle tro det var et vilt dyr som ble voldtatt der inne og jeg hadde bedt om å bli kasta ut av vinduet. 

Så plutselig hadde jeg det største gliset noen gang og litt gledestårer i øynene mens jeg snudde meg mot typen med babyen i armene og sa med en barnslig, overhappy stemme "kan vi få en til??"

Alt var så perfekt med en gang og alt var definitivt verdt det. I tillegg var både gutten min og mamma helt utrolige under hele fødselen. Akkurat der og da mente jeg at alt de gjorde og sa var feil, men de kunne virkelig ikke ha gjort noe på en bedre måte! Hva jordmødrene gjorde da vi var på fødestua husker jeg ærlig talt ikke så mye av eller kanskje jeg ikke la så mye merke til det.. Jeg kan ihvertfall ikke huske at det var noe jeg reagerte negativt på. :) 

Mamma elsker deg Michael, gullet mitt! Du og pappaen din betyr virkelig alt for meg! <3





Klikk på teksten for å komme til facebook-siden til bloggen.


#mamma #mammablogg #fødsel #baby #love

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mamma til Michael <3

Mamma til Michael <3

19, Larvik

Maria Øyhaugen. Jeg bor med kjæresten min i en leilighet i Larvik. Sammen har vi en herlig liten sønn, Michael Stuart Kleppan, født 16.07-2014 <3 Bloggen kommer fremover til å handle mye om han. ^^ I tillegg er jeg glad i å bake, lage mat og strikke. Vi har katt, ørkenrotter og fisker. Jeg er Liverpool-supporter, så det kommer litt fotball-innlegg av og til. Og jeg er reptilentusiast, så kommer noen innlegg om det innimellom også. :) Det er ikke no vits i skrive "hat-kommentarer", liker du ikke meg og det jeg skriver, ikke gidd å lese. :)

Kategorier

Arkiv

hits